Star Trek er kanskje en av de høyest elskede franchisene i moderne historie, men paradoksalt nok også den som har forårsaket mest buksevann og truserøsk.

Det er ikke bare det vi ser på skjermen som spiller inn i opplevelsen vår. Det som siver ut av høyttalerne er også viktig. Å kjenne den herlige kriblingen av forventning når man hører kjenningsmelodien i hver nye episode kan være like magisk som hele resten av den, som det proverbiale kirsebæret.

Siden Star Trek har både film og en fletta ny serie rett over horisonten, har vi tatt en titt og flere lytt på musikken fra en av mine favorittfranchiser gjennom tidene, og rangert og synset litt om dem:

5. Enterprise

 

 

 

 

 

 

Vi starter på en sur note. Jeg hadde ikke lyst å ha denne med på listen i det hele tatt, fordi det betyr at jeg måtte høre den om igjen, og spre den videre til dere (Unnskyld). Hvis dere ikke har sett serien før, trygler jeg dere om å ikke høre gjennom kjenningsmelodien. Om dere har sett den, vet dere allerede å ikke spille den av…

Dette er über-amerikansk softrock-ballade med piano i front og et vagt hint av country, som en fordervet fjert i en eng av rå kylling og overkokte egg. Uansett om dette er noe som faller i smak for dine ører, så hører det vel ikke hjemme i en science fiction-serie?! Det blir som å drukne valper og kattunger som forspill; det har for de aller fleste det motsatte av ønsket effekt…

Det er virkelig synd, for denne serien fortjener mer ros. Scott Bakula er kanskje ikke den som har vært best egnet som kaptein gjennom franchisen, men i sin helhet er Enterprise helt adekvat, noe som kjenningsmelodien burde gjort det minste forsøk på å prøve å gjenspeile.

4. Den originale serien

 

 

 

 

 

Science fiction hadde fremdeles ikke etablert seg skikkelig som en seriøs sjanger på 60-tallet, og kjenningsmelodiene hadde heller ikke fått noen standard. At det skulle lages en TV-serie som skulle forsøke å vrenge historier ut av dette latterlige konseptet, var uhørt, og skal vi være brutalt ærlige, så er det godt forståelig at nykommere har vanskelig for å ta serien seriøst i dag.

Det er kanskje det som gjør at kjenningsmelodien gjør seg så godt. Den passer ypperlig med forventningene våre; at dette er en lettsinnet, 50 år gammel serie som måtte stole langt mer på begrepet «fiction» enn «science». Historiene er underholdende, og ikke nødvendigvis i nærheten av plausible. Serien er fargerik og morsom, med både tåpelige og imponerende spesial-effekter, og den stemningen gjenspeiles godt i kjenningsmelodien.

Personlig er jeg ikke kjempeglad i den, og syns den har litt vel mye Tom og Jerry ved seg. Men, minneverdig er den i hvert fall!

3. Deep Space Nine

 

 

 

 

Jeg har hørt mange klager om denne serien, blant annet at romvesene var for absurd og tøysete. En vaktsjef som kan bli til en sølepytt og små haikjeftede jævler med kjønnsorganer til ører. Jeg hører klagene og velger å overse dem. Quark er fremdeles en av de beste karakterene i hele Star Trek! Dessuten kan disse klagene umulig komme fra folk som har sett noen av de andre seriene, siden hele sulamitten er basert på snåle romvesener…

Denne melodien ble skrevet av den mindre kjente Dennis McCarthy, som for det meste ellers har jobbet på kvasidokumentarer om silikonpupper og diverse komedie-flopper. Ikke at det nødvendigvis skal si noe om talentet hans, for denne melodien er ganske god. Ikke like minneverdig som de neste på listen kanskje, men fremdeles god.

2. The Next Generation

 

 

 

Det er vanskelig å ta for seg denne serien med nøytrale øyne (og i dette tilfellet, ører), for den betyr mye for meg. Jeg husker jeg sprintet hjem fra skolen hver dag for å rekke den, og det spilte ingen rolle om jeg hadde sett episoden før. Selv om disse seriene aldri har holdt det høyeste skuespillernivået utenom hovedkarakterene, var det nok til at man virkelig klarte å leve seg inn i historiene. Picard hadde noe veldig menneskelig ved seg som kaptein, som viste både- bla bla bla. Ja, jeg har en manneforelskelse på Patrick Stewart på grensen til det urovekkende, så la oss stoppe der.

Hver gang jeg hører denne melodien, kjenner jeg den kriblingen som jeg nevnte tidligere. Et bredt glis klistrer seg på trynet mens jeg nynner høylydt med. Melodien er komponert av samme mann (Alexander Courage) som gjorde musikken til den originale serien, og man merker at den har litt mer av den eldre generasjons filmorkester til seg enn oppfølgerne. Det har nok mye med nostalgi å gjøre at jeg elsker denne mest, og skal jeg være hundre prosent ærlig, så er den slått på målstreken av…

1. Voyager

 

 

Jeg var aldri særlig stor tilhenger av denne serien, mest på grunn av mangelen på minneverdige karakterer (kanskje med unntak av Seven of Nine. Hva? Jeg var 13 år og nysgjerrig!). Og kaptein Janeway. Hun hadde noe overlig teatralsk ved seg, men uten den utilsiktede humoren som Shatner tilføyde. Hun virket rett og slett som en kollisjon av stereotyper, så det var gjerne like mye manusforfatternes feil som Kate Mulgrews.

Men! Kjenningsmelodien er etter min oppfatning den beste som har kommet ut av franchisen. Den hadde noe passende episk og fortryllende ved seg uten at det ble overdrevent. Den var en perfekt formidling av det Star Trek handler om; fantastiske historier med mindre vekt på action! Jerry Goldsmith (som også komponerte musikk til den første filmen) har også satt melodier til Alien, Gremlins, Total Recall og utallige andre mesterverk. Ikke rart det ble suksess ut av det!

Hederlig omtale

 

Det er litt urettferdig å sette melodien fra de nye filmene opp mot de andre, siden den ikke har fått tid til å sette seg like godt. I seriene får man tross alt musikken i ørene ved hver nye episode. Likevel er den nye melodien en definitiv stayer, som jeg syns blander nytt og gammelt på en god måte.