Vi liker å tro at Lloyd Kaufman og resten av Troma Entertainment har et motto som går noenlunde slik: «Hvis vi ikke får deg til å le, skal vi faen meg få deg til å spy»…

I forgjengeren ble elevene ved Tromaville High School kort forklart gjort om til muterte monstre etter et uhell ved det nærliggende atomkraftverket. I denne oppfølgeren, har kraftverket blitt gjort om til et universitet for teknologi, i håp om at selskapet skal få bedret litt på ryktet sitt etter hendelsene noen år før.

Vi følger amatørjournalist og profesjonell slakteokse Roger Smith, som oppdager at flere av elevene smelter og blir om til en bisarr krysning av Slimer og en gremlin, men til tross for at det skjer i full offentlighet, er det ingen som tror på ham.

Det viser seg at en av professorene driver ugudelige eksperimenter i kjelleren, etter ordre fra den svære, hårete rektoren med verdens mest irriterende pipestemme. Her har hun utviklet en rase av følelsesløse, brystfagre «subhumanoider» hvis eneste formål er å ta seg av drittarbeid som ingen andre vil gjøre, som å vaske gulv og stake opp dassen. De ser ut som normale mennesker, med unntak av at de har en munn hvor navlen skal være (noe som aldri blir forsøkt forklart).

En del av prosessen for å teste subhumanoidenes evne til å uttrykke følelser, eller mangelen derav, er å se hvordan de reagerer på sex. Roger tar del i undersøkelsen, og forelsker seg i et eksemplar ved navn Victoria. Når han får vite hvilken skjebne som venter sin elskede, gjør han alt han kan for å redde henne fra å bli en snørrpytt (det vil si å drive en hel del langtekkelige monologer).

Professor Holt finner derimot ut at denne produksjonsfeilen skjedde hos kullet med de største puppene, og forsøker å utvikle en motgift på basis av absolutt ingenting. Også er det noe med en gjeng med sado-masochistiske pøbler som kaller seg ekorn, og, øh… Hør, hvis du kjenner til Troma, så vet du at det er umulig å gi en oppsummering av plottene deres som gir noen som helst mening. Bunnlinjen er: STYR UNNA!

Mads syns: «Jeg har ingen problemer med å le av teite ting, og satt faktisk og humret gjennom enkelte øyeblikk av denne filmen. Det er tydelig at det hele skal være et spill på gamle, dårlige skrekk- og grindhouse filmer, men det er som de sier: Hvis du later som om du er et rasshøl, så er du like fullt et rasshøl.

Dette er garantert de verste prestasjonene vi har sett hittil, og det spiller ingen rolle om det var med vilje eller ei. Jeg har hørt mer overbevisende dialogleveranser i pornofilmer, og jeg er ganske sikker på at de fleste involverte i dette prosjektet kom fra nettopp den bransjen. Jeg vil beskrive denne opplevelsen som hakket mer ubehagelig enn seksualundervisningen i 7. klasse».

Forsonende kvalitet: Tittelen

Mats syns: «Lettkledde damer og smeltende mutanter, jaget av et 50 meter høyt radioaktivt ekorn (glemte vi å nevne det?), høres kanskje underholdene ut på papiret, men den gang ei. Hele filmen er full av overspilling av det som skulle være morsom overspilling, og har en haug med voice-overs og lydeffekter filtrert gjennom en kvestet Casio.

Jeg pleier å synes at ting som er vanvittig dårlige i hvert fall har en smule underholdning og fornøyelig sjarm til seg, men i dag lærte jeg at jeg har en grense. Dette var som å sile honning gjennom en sukkerbit ned i et glass med Cherry Coke»

Forsonende kvalitet: Den kreative forklaringen for hvorfor alle gikk rundt i ørsmå bikinier (for liten skapplass).