I dag er det kult å være nerd, og det er flere og flere som hiver seg på bølgen.

Men, dem av oss som husker de daglige sparkene i siden og spyttingen i ansiktet, kommer alltid til å huske «nerd» først og fremst som et skjellsord. Jeg burde kanskje ikke inkludere meg selv der, for jeg slapp heldigvis unna den verste hetsen. Jeg valgte nemlig å være usynlig gjennom den største delen av skoleårene mine. Helt ordinær, i ett med tapetet og musestille. Hvis ingen kjente meg, var det ingen som hadde noen grunn til å hate meg. Den anonymiteten var så viktig for meg at jeg bare sto og så på når andre tok den verste støyten, og det er noe jeg skammer meg over.

I dag kalles det «nerd pride», slik som det heter «gay pride», og budskapet for begge er vel at man aldri skal føle at det er noe feil med hvordan man er, og heller ikke måtte holde kjeft om det bare for å forsikre seg om at man kommer seg levende gjennom skoledagen og turen hjem, dag etter dag.

Det smaker selvsagt ikke helt rett når jeg sitter her og trekker paralleller mellom legning og interesser, siden det er en ganske drøy forskjell på dem, også når det kommer til hvordan gruppene blir behandlet. Jeg kunne selvsagt latt være å lese fantasibøker, latt være å se på science fiction filmer og TV-serier, og latet som om jeg hadde vært som de andre, men da hadde jeg jo ikke vært den jeg er i dag. Likhetene er der.

Det som oftest irriterer meg når jeg tenker på dette begrepet, «nerdestolthet», er hvordan mange av dem som en gang banket opp sånne som oss kaller seg nerder nå, for det virker så ufortjent. Hvis «nerd» faktisk har blitt en ærestittel, så skal du faen meg ha gjort deg fortjent til den. Du skal ha fått juling og overlevd den psykiske terroren som medfølger for å virkelig kunne sette pris på den. Dessuten er det vel ingen bragd å bare like noe?

Likevel tror jeg at det har vært behov for denne bevegelsen, når jeg tenker meg godt om. Det fungerer som en motvekt som sier at alle blåmerker, mangelen på venner, og alle timene i terapi ikke har vært forgjeves. Det er et utrop til alle andre som har vært i samme båt om at de ikke er alene, og at ordet ikke har den samme negative konnotasjonen lenger. Da hadde det vært dumt av meg å nekte folk å være med, for hele meningen er jo å få til det som vi har lengtet så lenge etter; fellesskap.

Kanskje dette betyr at kommende generasjoner – folk som på min tid alltid hadde blitt valgt sist i gymmen, som ikke hadde fått være med i bursdagsbesøk, som hadde sittet alene på rommet om kveldene og spilt D&D med seg selv – slipper å måtte gå gjennom det samme. Kanskje «nerd pride» ikke handler om stolthet i det hele tatt, men om å sette et godt eksempel. Det kan jeg fint gi slipp på bitterheten for.

LEVE FELLESSKAPET!