Hører du kjæledyrene dine snakke til deg, så søk profesjonell hjelp!

Jerry vokste opp med en mentalt forstyrret mor og en voldelig stefar, og ikke uventet gikk ting litt skeis med livet hans. Moren hørte stemmer og ba gutten sin hjelpe med å ta livet hennes slik at hun skulle få fred, og siden har han gått i obligatorisk terapi. Ikke akkurat det man forventer som grunnlaget for en komedie…

I voksen alder har Jerry klart å få livet sitt noenlunde på fote igjen. Han har fått seg jobb på et varehus, han har et sted å bo, og er forelsket i en av kontordamene. Likevel er virkeligheten blek og dyster for ham med medisinene han må ta, så derfor har han bestemt seg for å slutte med dem… noe som gjør at hunden Bosco og katten mr. Whiskers begynner å snakke til ham.

Når han endelig tar mot til seg til å invitere sin store kjærlighet ut på date, viser det seg at hun er noe av en mannebruker og ikke egentlig er særlig interessert i ham. Fullstendig umotivert av dette, og ganske tilfeldig, ender han opp med å drepe henne. Jepp. Det skjer akkurat like plutselig i filmen.

Når han kommer hjem, begynner han å strategere med kjæledyrene sine. Bosco mener han bør melde seg til politiet og forklare at det hele var et uhell, mens den tvers gjennom onde mr. Whiskers kaller dem naive tåper og gir Jerry instruksjoner til hvordan å bli kvitt liket. Deretter følger selvsagt en rekke komplikasjoner, og den psykotiske Jerry går sakte men sikkert fra å være morder til massemorder…

Johnny syns: The Voices var en bisarr film, men den var likevel artig og jeg likte den godt. Man får faktisk et ganske troverdig innblikk i livet til en psykopat, eller bare noen som er psykisk syk. Hvis man setter det morsomme ved filmen til side er dette egentlig en veldig grusom historie, og man syns ganske synd på hovedpersonen.

Mads syns: Ryan Reynolds er helt enestående, også med alle de forskjellige stemmene han gjorde! Jeg lo meg skakk til tider, men enkelte deler av filmen var også så grotesk og dyster at magen vrengte seg. En bokstavlig talt sinnsyk komedie som også har både sjokkerende og følelsesladde scener.

Thomas syns: Selv med solide navn på rollelisten er dette en film som har gått fullstendig under radaren. Og det er jo en sjarm med det å finne en film man ikke har hørt om og ikke har ingen forventinger til. Enda bedre er det da at filmen innfrir! Den fortjener gjerne ikke en Oscar, men jeg satt ihvertfall igjen med en ganske positiv opplevelse. Filmen byr på en blanding av sprø komedie og blodig drama, og man vet liksom ikke hva man skal føle om det som utspiller seg på skjermen. Det handler tross alt om en gal seriemorder som man egentlig skal synes synd i.

Mats synes: Jeg forventet egentlig at filmen skulle lene mye mer mot komedie-delen, med tanke på forventningene omslaget ga meg. I stedet var den tidvis hysterisk morsom, men også litt …»rar»? Jeg klarer ikke helt sette fingeren på det. Jeg tror jeg forventet lettere humor som f.eks. i Deadpool, men fikk servert en mye mørkere historie. Filmens absolutte høydepunkt er Reynolds når han gjør stemmene på kjæledyrne sine; Mr Whiskers, den onde katten med skotsk aksent, og Bosco, den tvers gjennom gode og lojale hunden.

---

ANNET FRA MYSERIET: