Hva gjør en god bad guy?

Man skal enten kunne hate dem, elske dem, eller gjerne begge deler samtidig. Heath Ledger sin versjon av Jokeren er et godt eksempel på sistnevnte; jævelen som nærmest tvangsmessig prøver å bringe kaos og ødeleggelse til Gotham bare på pur faen, men som gjør det på en slik måte at vi bare må heie litt på ham. Men, han er tross alt en rablende gal klovn, og selv om vi liker å følge med på eskapadene hans, så har vi ikke akkurat mye medfølelse når lynvingen endelig får has på ham.

Så, hva med dem vi faktisk har forståelse for…?

Loki (Thor, Avengers)

Ikke så ulikt Jokeren har Thors lillebror Loki en uimotståelig trang til å sette universet i uorden, til det punkt at det også går ut over ham selv og de veldig få personene han holder kjær i livet. Det handler nemlig ikke bare om hat og hevn, for når ting begynner å tippe over i ondskapens favør kan han lett skifte side, og ikke nødvendigvis fordi han føler skyld eller anger. Det er nesten som han er både kaoset og balansen, uten at han selv har så mye kontroll over det.

Syndrome (The Incredibles)

Alt Buddy vil er å bli en superhelt som forbildet hans, Mr. Incredible, men han blir stadig ignorert. Han vil bare bli lagt merke til og få anerkjennelse for talentet sitt, men når ingenting nytter har han kun én ting igjen å prøve; å stille seg i veien for heltene sine, istedet for bak dem. Å bli hatet og fryktet er tross alt bedre enn å ikke få  oppmerksomhet i det hele tatt. Syndrome er rett og slett en ungdom i trassårene, bare med flere ressurser til å gjøre opprør.

Roy Batty (Blade Runner)

Å bli skapt med en utløpsdato som hadde gjort at et normalt menneske knapt hadde rukket å havne i barnehagen før det strøk med er sikkert ikke særlig kult. Roy og den lille gjengen hans med androider har både døden og Decker pustende i nakken mens de febrilsk forsøker å forlenge livet de akkurat har rukket å bli vant til. Hvilket sykt menneske terger et maskineri med bevissthet bare for at det skal frykte å dø?!

Sandman (Spiderman 3)

Hvis vi ser bort fra den teite opprinnelseshistorien til karakteren (radioaktiv sand + mann = sandmann), så er dette egentlig en ganske rørende historie. Grunnlaget for hans kriminelle handlinger er ganske enkelt; han stjeler for å ha råd til å betale sykehusregningene til sin dødssyke datter. Det er ingenting spesielt med slike bakgrunnshistorier i tegneserieuniverset selvsagt, annet enn at Thomas Haden Church gjør en ganske god jobb som en far med ingenting og alt å tape.

Norman Bates (Psycho)

Hitchcock gjorde bevisst denne karakteren til en mer likandes person i filmversjonen med det formål at publikum skulle ha medfølelse for ham. Norman er en kjekk ung mann som tilsynelatende lever et veldig skjermet liv sammen med sin psykisk syke mor, men det viser seg etterhvert at han drepte henne for mange år siden. Han angret så mye at han tok liket hennes med hjem for å ta vare på det, og gikk til og med så langt som å «bli» henne i et skrudd forsøk på å bringe henne tilbake til liv. Det virker som han selv tror at de fremdeles er to separate personligheter, og sjokket over å se hva «moren» hans har gjort er ekte. Han er mer syk enn ond.

Khan Noonien Singh (Star Trek)

Ricardo Montalbán og Benderlick Dongscratch gjorde begge en fantastisk jobb som dette supermennesket! Khan våkner opp etter å ha lagt i kunstig dvale i nesten 300 år, og alt han gjør i etterkant, godt og vondt, er motivert av å redde de siste gjenlevende av folket sitt fra fullstendig utryddelse. I Star Trek: Into Darkness fra 2013, som følger en alternativ tidslinje, får vi spesielt sympati for ham når det viser seg at mennene hans blir holdt som gisler av Føderasjonen. Han blir tvunget til å utvikle våpen og militær teknologi i bytte mot dem, men bestemmer seg etterhvert for å befri dem framfor å stole på at kidnapperne kommer til å holde seg til avtalen.

The Cigarette Smoking Man (X-Files)

Dette er en av de karakterene vi har hatet mest gjennom alle våre år med TV-titting, men i episoden Musings of a Cigarette Smoking Man får vi vite mye mer om denne ellers mystiske mannen. Vi ser ham orkestrere attentatene av flere viktige personer, med ham selv med fingeren på avtrekkeren. Dette gjør selvsagt ikke mye for å skape sympati for ham, men privat ser vi ham som en veldig ensom og patetisk mann som har ofret mer enn halve livet sitt for å gjøre det skitne arbeidet for de egentlige monstrene. Kanskje han bare er et verktøy som innbiller seg at alt han gjør er rett for å unngå å hate seg selv like mye som alle andre…

 

Frankensteins monster

Denne stakkars skapningen er resultatet av et skrudd geni som vil leke gud uten tanke på hvilke konsekvenser det har, kanskje minst for livet han skaper. Monsteret er stor og sterk, men nærmest hjelpeløs, som en løpsk trailer uten bremser, og drapene det begår er enten i selvforsvar eller fordi det ikke forstår hva det gjør. Skurken i denne historien er utvilsomt Frankenstein selv, med fakkeltoget på en tett andreplass, mens monsteret ikke fortjener annet enn sympati.

Magneto (X-Men)

Vi skal ærlig innrømme at vi har lest veldig få eksemplar av X-Men tegneseriene, men filmene gir oss et ganske godt inntrykk av hva som har formet denne karakteren. Han overlevde holocaustet på grunn av kreftene sine, og ble utnyttet av den samme mannen som drepte moren hans foran øynene hans. Mens Charles, som vokste opp i ganske trygge omgivelser, forsøker å skape harmoni mellom mennesker og mutanter, har Erik et desperat behov for å beskytte folket sitt, uansett hva det koster, fordi han har sett hva mennesker er i stand til å gjøre.

Gollum/Smeagol (Lord of the Rings)

Alle, kanskje med det ene unntak av Tom Bombadil, blir korruptert av Saurons ring. Selv Galadriel og Gandalf hadde problemer med å motstå kreftene, så hvordan skulle denne lille krabaten klart det? Gollum hadde riktignok gjennom hele reisen til Mordor som formål å forråde Frodo og Sam, men hver gang Smeagol skinte gjennom, så vi det stakkarslige vesenet som godtok å bli mishandlet bare for å ikke være alene lenger. Etter å ha drept sin venn for ringen og blitt utstøtt av folket sitt for hundrevis av år siden, finner han endelig noen som virker å forstå den onde skjebnen hans. Og, uansett hvor mye vondt han gjorde, er det umulig å nekte for at det var han som reddet verden til slutt.

---

Gyv løs i kommentarfeltet med flere eksempler!