Fingrene av fatet, Freddy!

Da jeg var en liten drittunge hadde mange av sladderbladene noen ganske omfattende TV-bilag. De var nesten egne blad i seg selv, og var det eneste jeg leste etter at min mor hadde løst ferdig kryssordene og min far hadde humret over alle de teite svigermor-vitsene som jeg ikke forsto døyten av.

Jeg tror det var Se & Hør som hadde det mest interessante bilaget, med korte oppsummeringer av filmene, kommentarer og mini-anmeldelser fra skribentene, samt et eget oppsett for sjangervurdering. Die Hard ville for eksempel hatt 5 av 6 prikker på action, 2 av 6 på humor, og kanskje en liten en på drama også. De hadde også en egen for erotikk en sjelden gang iblant, noe som var ganske spennende og informativt for en nysgjerrig ti-åring *host*…

Rundt denne tiden av året dukket «grøsser»-sjangeren opp i bladet også, og jeg hadde akkurat fått eget TV på rommet. Det var en liten boks uten fjernkontroll, noe som gjorde at jeg fikk finpusset ninja-ferdighetene mine når jeg hørte skritt utenfor døren flere timer etter det som egentlig var leggetid.

En kveld bestemte jeg meg for å prøve meg på en skrekkfilm. «A Nightmare On Elm Street» het den, og den hadde allerede startet da jeg skrudde på skjermen. Jeg pakket meg inn i dynen og satte meg en halvmeter fra TV’en, og øynene trillet straks bak i hodet av skrekk da jeg så et monstrøst hode gulpe i seg en stakkars jente i sengen hennes…

Normalt sett ville jeg hoppet opp i min egen seng for å gjemme meg, men det gikk jo ikke nå! I full panikk bestemte jeg for å gjemme meg bak TV’en i stedet slik at jeg slapp å se på, for det hadde fremdeles ikke gått opp for meg at jeg faktisk kunne slå det av. Før jeg rakk det, hørte jeg karakterene snakke om hvordan dette sultne hodet kunne finne deg i drømmene også, og at du aldri, aldri måtte finne på å sovne.

Dette gjorde et ganske heftig inntrykk på meg. Det var ikke nødvendigvis bare de ekle effektene, eller at mine uskyldige blå så noen bli spist levende, men hele atmosfæren ved det lille glimtet jeg fikk av scenen. Det var så nært mine egne mareritt at jeg ble usikker på om jeg allerede sov og at dette var en del av en vond drøm. Det kan jo også være at jeg husker alt feil, og at fantasien gikk i høygir og blandet sammen alle de verste delene av det lille jeg så av filmen og mine egne drømmer til det absolutt verst tenkelige scenarioet.

Den dag i dag har jeg fremdeles ikke sett en eneste Nightmare On Elm Street film. Jeg nekter. Jeg er 31 (og et halvt) nå, så over 20 år senere henger dette vonde minnet med meg fremdeles. Det hender at denne scenen fremdeles dukker opp i drømmene mine, men uten Freddy eller noen av monsterversjonene av ham. For det verste av alt er at drømme-jeg sitter med den forventningen av at han kan dukke opp når som helst, og det er ingenting jeg kan gjøre for å stoppe det.

I dag regnes sikkert disse filmene som ganske tamme, og jeg har nok selv sett ganske mange som har overgått dem i både blod og bø. Men den bittelille delen av mitt ti år gamle fantasifulle selv ligger fremdeles et sted i bakhodet og lusker, og hvisker:

«I natt kommer Freddy på besøk…»

Moralen? Ikke vær så bekymret over at ungene ser pupper og manneskinker på skjermen, for slike ting gir garantert bedre drømmer enn skrekkfilmer…