Fire grøssere fra det kleine 70-tall!

Denne filmen var en av britenes forsøk på en skrekkantologi; flere mindre segmenter som ofte er løst sydd sammen til en spillefilm, ikke ulikt ‘Twilight Zone’, ‘Creepshow’, ‘Tales of Terror’, osv. Sjangerveteranen Peter Cushing spiller rollen som eier av en dyster gammel bruktsjappe, og fungerer som limet mellom historiene.

I det første segmentet møter vi en mann som svindler til seg et eldgammelt speil for en billig penge. Under en seanse i leiligheten sin tilkaller han ved et uhell noe fra det hinsidige, som bruker ham som instrument til å utføre grusomme dåder.

I det neste følger vi en forsmådd mann som stjeler en hedersmedalje for å tjene respekt fra en tigger og felles veteran, og begynner å besøke ham og datteren hans for å rømme fra sin egen ufordragelige kone og sønn. Etter å ha havnet til sengs med tiggerens datter, oppdager han at hun er i besittelse av magiske evner, og blir nervøs for hva hun kan gjøre.

I tredje kapittel treffer vi en arrogant mann som blir advart av en klarsynt gammel kvinne om at en elemental skikkelse har festet seg til ham og tapper ham for energi. Han fnyser og avviser kvinnen, men når han begynner å føle seg uvel, og konen blir overfalt av en mystisk usynlig kraft i deres eget hjem, har han ikke annet valg enn å søke hjelp.

I det siste segmentet ser vi en mann kjøpe en stor og uhyggelig dør til skapet sitt, som viser seg å være en portal til et gammelt rom hvor et gjenferd har vært fanget i århundrer. Når det hevnfulle vesenet peker ut ham og kjæresten hans som de neste ofrene, må han finne en måte å bryte forbannelsen og bli kvitt den nye spektrale samboeren deres.

Mads syns: Det er vanskelig å gjøre en 20 minutters historie både fengende, sammenhengende og interessant, men det kan gjøres. Disse snuttene lykkes ikke alltid like godt med det, og kanskje det hadde noe med folka bak filmen å gjøre. Dem som sto bak manus og satt i regissørsetet var helt ferske i rollene sine, og det tatt i betraktning var dette en god start på karrieren.

Historiene er ikke særlig av «bø-og-blod» varianten, og er heller inspirert av gammel gotisk skrekk, hvor alt ligger i stemningen. Men, heller ikke der klarte skaperne å slå på riktige strenger alltid. Mens det ene segmentet var dystert og sjokkerende for sin tid, var det neste mer humoristisk og nesten som en parodi på sjangeren. Den siste historien hadde et ganske imponerende sett som ble revet ned, og det skal det gis poeng for, men det var også den med minst plott bak seg. Som om skaperne sa «Drit i det, la oss bare bli ferdig med filmen!».

Filmen reddes av en ganske imponerende oppsetning. Peter Cushing er helt fantastisk som alltid, til tross for sin lille rolle, og blant de andre finner vi Donald Pleasance (som de fleste sikkert kjenner best som dr. Loomis i ‘Halloween’ filmene), og David Warner, kjent fra Star Trek, Tron, Time Bandits og mye mer. Skuespillet er ikke enestående, men bærer ofte de ellers svake historiene.

Men, det som jekket mest opp, var de små detaljene i filmen. Mellom hvert segment ser vi en luguber type som prøver å manne seg opp til å rane bruktsjappen, men hver gang han bestemmer seg og tramper mot inngangen, blir han kuttet av av hovedpersonen i det neste segmentet. Skjebnene deres virker også nøye planlagt, og hvordan de ender opp bestemmes av hva de gjør og hvordan de oppfører seg i Cushings butikk.

Så! Jeg vil heller anbefale dere å f.eks. se noen ‘Twilight Zone’ episoder eller en av Vincent Prices antologier før denne, men den er absolutt verdt å få med seg. Den har hjerte, til tross for å ofte falle for trøtte forutsigbarheter, men artige smådetaljer og gode fremføringer av både kjente og ukjente talenter klarer å ro den i havn.