Beelzebub, Lucifer, Gamle-Erik, Jonny Knoke… Kjært barn har mange navn.
Jeg har ikke lest så mange hellige tekster, så jeg vet egentlig ikke så mye om hvordan legenden om Lucifer begynte, annet enn at han er en fallen engel som gir slemminger en god klaps på stumpen. Ifølge filmer, spill og tegneserier, som jo er langt mer pålitelige kilder, er han stor, rød, og har en trillende, smittsom latter. Vent nå litt…
Underholdningsbransjen har tatt beistet til hjertet og gjort mange kreative tolkninger av ham, og her er mine favoritter:
10. Elizabeth Hurley (Bedazzled)
«I’ve been really naughty, haven’t I?»
Den evige taperen Elliot får endelig nok av nederlag og trygler og ber om hjelp fra oven. Istedet får han svar fra kjelleren, og ut av ingenting dukker en slående vakker kvinne opp som er villig til å gi ham alt han begjærer, i bytte mot noe så ubetydelig som sjelen hans. Men, alle ønskene hans kommer med en ironisk vri, for vi snakker tross alt om djevelen her…
Lucifer er en frister, så hvorfor ser vi ham ikke oftere portrettert som en vakker kvinne? Denne nyinspillingen kvalifiserer ikke akkurat til en Oscar, eller den mindre prestisjetunge Ozsckâr som deles ut på en pub i Bratislava annenhver helg, men hadde djevelen faktisk tatt seg så bra ut i en stuepike-uniform, hadde han druknet i sjeler innen uken var omme, for tapere er det ihvertfall nok av!
9. Tom Waits (The Imaginarium of Doctor Parnassus)
«I don’t suppose you’re a betting man…?»
Parnassus driver et slitent reisende teater med blant andre sin datter, som ikke vet at han for lenge siden lovet sjelen hennes til djevelen i bytte mot udødelighet. Men, mr. Nick er villig til å gi ham en sjanse til og foreslår et dystert veddemål. Den av dem som klarer å samle fem sjeler først får beholde den unge Valentina.
Profesjonell eksentriker Tom Waits har gjort en haug med briljante småroller i mindre kjente filmer, men i denne filmen slår han virkelig på storpauka som den slibrige «gjeldsinnkreveren» mr. Nick. Han passer rett og slett perfekt inn i det som må være den sykeste mainstream filmen siden ‘A Clockwork Orange’.
8. Dave Grohl (The Pick of Destiny)
«I’m the devil, I love metal!».
Kompisene Jack og Kyle drømmer om å bli rockelegender, og bestemmer seg for å bryte seg inn på et museum for å stjele et plekter som sies å gi brukeren evner som kan smelte både tryner og truser. Det de ikke vet er at plekteret tilhører selveste djevelen, og han vil gjerne ha det tilbake med en sjel eller to på kjøpet.
Dave Grohl er en allsidig musikant, og det ser ut til at han også har visse skuespillerferdigheter. Finnes det noe som er mer råkkenråll enn en djevel som pløyer gjennom gitarsoloer og skambanker et trommesett? Det noe spesielt ved å se verdens mest ålreite kar med horn og geiteklover, men det funker som faen!
7. Walter Huston (The Devil & Daniel Webster)
«A soul is nothing. Can you see it, smell it, touch it? No».
En fattig bonde plaget av uhell møter en dag på en fremmed mann som lover ham rikdom i bytte mot sjelen hans. Mr. Scratch holder avtalen sin, og bonden blir etterhvert blant de rikeste i landet, men hellet har endret ham. Når det går opp for ham at tiden hans snart er ute, tilbyr djevelen å la ham være i bytte mot hans sønns sjel istedet, men advokaten Daniel Webster stiller seg standhaftig mellom dem.
Jeg fikk jammen litt lyst til å selge sjelen min akkurat nå, jeg! Jeg er ingen stor tilhenger av filmer fra denne perioden, men enkelte skiller seg ut. Huston gjør en så fantastisk rolle som Mr. Scratch, at man sitter klistret til skjermen og faktisk heier på mannen til tider, selv om han forsøker å ta betaling i form av et lite barns sjel. Jaja, barn kan man alltids lage flere av. Sjelen har man bare en av.
6. Dan Castellaneta (Futurama)
«Now, if you’ll just sign this fiddle contest waiver…».
I Futurama har det meste et robotmotstykke, og det inkluderer et mekanisk helvete, demoner og en Beelzebot. Hva, trodde du roboter bare var kalkulatorer og støvsugere? Ikke i år 3000! Tsk tsk, så trangsynt…
Castallanetas tolkning av den utspekulerte og vimsete robotdjevelen er en av de beste karakterene i Futurama, og en av de mange grunnene til at man kan se episodene om og om igjen. Den er ikke bare en parodi heller, men et maskineri som er spesifikt programmert til en oppgave, men som hopper av skinnene og gjør sin helt egen greie.
5. Viggo Mortensen (The Prophecy)
«Two hells is one too many, and I can’t have that».
Himmelen har vært i opprør siden gud tillot mennesker der, og erkeengelen Gabriel har nå reist til jorden for å finne en skrudd ond sjel som kan ende krigen for godt. Med seieren sikret kan han endelig gjøre jorden om til det helvetet han mener vi mennesker fortjener, men det liker ikke mannen i kjelleren.
I tillegg til Christopher Walkens fantastiske tolkning av Gabriel, dukker yndlingsdansken vår opp som selveste Lucifer. Han har en kjeft som kvalifiserer til en real såpeskrubbing og et skremmende rolig ytre; en kombinasjon som hadde fått oss til å knekke som et sugerør før vi rekker å si «amen».
4. Tim Curry (Legend)
«We are all animals, my lady».
Unge Jack må stoppe beistet kjent som ‘Mørket’ fra å ta den store kjærligheten hans som brud, og å forhindre at han dreper den siste enhjørningen, ellers vil lyset fra verden slukne for alltid. Men, så er det jo ikke bare-bare å drepe djevelen, da…
Stakkars mørkemann. Han er jo bare ensom og forelsket, jo. En smukkas som Tom Cruise må da kunne finne seg en annen prinsesse, for pokker! Uansett, det er ikke «gutt-redder-babe» klisjéen som gjør denne verdt sine 90 minutter. Her er det Tim Curry som ene og alene gjør filmen til en klassiker! Også har han jo en latter som får blodet til å fryse og nøttene til å dirre!
3. Robert De Niro (Angel Heart)
«The flesh is weak. Only the soul is immortal».
Harry Angel er en privatetterforsker på 50-tallet som blir ansatt av en mystisk kar ved navn Louis Cyphre som leter etter en tidligere musiker han har en uoppfylt kontrakt med. Altså, en kar har solgt sjelen sin til djevelen for musikalsk talent. Litt vel on the nose, men faktumet kommer like fullt som et sjokk for hovedpersonen. Som heter Angel…
De Niro har vært det eneste lyspunktet i en rekke middelmådige og tvers gjennom dårlige filmer. Han kan påta seg enhver rolle med langt bedre resultat enn forventet, og faller skremmende lett inn i rollen som denne velkledde og veltalende djevelen. Rollen er ikke særlig stor, men nok til å produsere gåsehud på hittil uoppdagede steder på kroppen…
2. Al Pacino (The Devil’s Advocate)
Satan, også kjent som John Milton i dette tilfellet, er sjef for et advokatfirma og holder seg dermed god og mett på dødssynder. Hvem skulle trodd det? Med noe som lett kan misforstås som sjarm lokker han med seg en ung advokat på laget, som ikke bare skal få avskum av kroken for ham, men også putte den fremtidige mørkets fyrste i datteren hans. Leste han kontrakten i det hele tatt?! …eller var det kanskje det som fikk ham til å signere?
Al Pacino behersker alle tenkelige roller, men dette er definitivt en av hans beste, og siden motstykket hans, som vi har nevnt tidligere, har omtrent like mye personlighet som kneippbrød, får han hele lerretet for seg selv. I denne filmen kan djevelen være kompis og mentor, men når ting ikke går helt etter planen hans vet han også å sette frykten av helvetes flammer i deg.
1. Peter Stormare (Constantine)
«Sonny, I’ve got a whole theme park full of red delights for you».
Aj aj aj, Keanu. Hvordan klarer du hele tiden å rote deg borti disse typene? John Constantine forsøker å hjelpe en kvinne å nøste opp mysteriet rundt tvillingsøsterens påståtte selvmord, og er samtidig kasteball mellom forsmådde engler og demoner som forsøker å starte franchise på jorden. Man skulle jo tro at Ol’ Lu har en veldig sentral rolle i en slik konflikt, men det er ikke før mot slutten av filmen han endelig dukker opp.
Peter Stormare spiller en versjon som virker å ha hele det kaotiske helvete brennende inni seg og sliter stort med å holde det i sjakk. Han sikler nærmest etter Constantines sjel, og vil heller redde livet hans framfor å se ham havne i himmelen. Det er desperasjon det, og hvor ofte ser vi egentlig slike svake sider av djevelen? Perfeksjon.
Hederlig omtale: Trey Parker (South Park)
«I’m gonna need to borrow your soul kid, is that alright?».
Som sitt motstykke Jesus, dukker Satan opp med ujevne mellomrom i South Park, og som med Jesus, bryter han ofte med stereotypen. South Park er jo ikke akkurat kjent for å trå varsomt rundt såre temaer som Holocaust og religion. Denne animerte versjonen av Lucifer er ihvertfall original, om ikke annet. Han er homofil og har elskere som Saddam Hussein på samvittigheten, sammen med flere musikalnummere. *gufs*, musikaler…
Har vi glemt noen? Selvfølgelig har vi det! Hvem og hva vi har glemt kan dere opplyse oss om i kommentarfeltet…
Fire Fine Fyrer 
