Lovecraft sett med 80-tallsbriller? Ja takk!

Dr. Pretorius og assistenten hans Crawford Tillinghast (Jeffrey Combs) eksperimenterer med å bryte ned veggene mellom dimensjoner, men straks de gjør suksess kommer noe igjennom til deres side og fjerner doktorens hode som om det var en skrukork. Uten alibi blir Tillinghast arrestert for det brutale drapet og innlagt på mentalsykehus.

Dr. McMichaels (Barbara Crampton), en psykolog med sin egen fascinasjon for eksperimentell forskning tar ham med seg tilbake til huset hvor alt skjedde, i håp om å forstå hvordan maskinen deres fungerer, og for å bevise at pasienten hennes er verken gal eller en morder.

Når de slår maskinen på igjen, oppdager de at Pretorius fremdeles lever, men som et monster i en helt annen form og dimensjon. De burde selvsagt stoppe og ødelegge maskinen for godt, men nysgjerrighet og andre mystiske krefter tvinger dem til å fortsette. Vel, kanskje ikke så mystiske krefter, da…

Det viser seg nemlig at den delen av hjernen som gjør at vi kan se andre dimensjoner visstnok også er det ultimate G-punktet, og gir folk en plutselig affinitet for pisker og lær. Det er mulig at akkurat denne biten er en ekstra kreativ tolkning av Lovecrafts originale verk.

Mads syns: Jeg elsker Jeffrey Combs. Han gjør alltid en god jobb som en rablende gal mann, og det er kanskje derfor han har sittet fast i denne stereotypen gjennom mesteparten av karrieren sin. Dette er heller ikke den eneste Lovecraft-inspirerte filmen han har vært med i, da han også spiller Herbert West i Re-Animator serien, samt flere mindre kjente adaptasjoner. Visste dere forresten at han også har hatt utallige forskjellige roller i Star Trek? Ok, nok om andre filmer og serier.

Plottet her er overraskende nok en ganske standard affære, eller ihvertfall utførelsen av det. Man skulle ikke tro at det fins så mange filmer om groteske vesener som invaderer fra en annen dimensjon, men det er nok av dem til at det trengs litt ekstra krydder for å stå frem som den beste. Mange av Lovecrafts historier begynner tross alt å nærme seg et århundre i alder, og det er mange som har latt seg inspirere. I tillegg har jo også David Cronenberg alene servert oss mye lignende oppkast (i positiv forstand), så det er absolutt konkurranse i sjangeren.

Folk som er glad i gørr, slim og sex i en uhellig blanding har altså mye å glede seg over her, men de burde kanskje bruke tiden sin på andre ting. Som å sitte på lukket avdeling og vugge frem og tilbake i fosterstilling. Greit, jeg overdriver. Det er ikke så mye av filmen som er gusjete, og regissøren har for det meste holdt hendene over dynen. Det er bare noe med gigantiske slimete penismonstre som forsøker å fordøye halvnakne damer som setter krøll på min egen fordøyelse. Disse øyeblikkene er ekle, men resten er verdt å se.

For ‘From Beyond‘ har overraskende god styr på detaljene sine, og både effektene og skuespillerprestasjonene er gode nok til at den kan sees flere ganger. Det er en fin blanding av skrekk fra gamleskolen og 80-talls splatter, og det er en grunn til at den har blitt en ikonisk kultfilm. Til tross for at den for det meste står fast i dype spor, så gjør den klisjéene på rett måte, i tillegg til å ta noen få, smått uventede avstikkere.

Den sarte magen min hadde sikkert ønsket seg en lavere karakter på denne anmeldelsen, men rett skal være rett. Dette er en over gjennomsnittlig god skrekkfilm, og hvis du har vett til å se bort fra skjermen på de rette øyeblikkene, så kommer du nok til å finne noe å like ved den…

---

Mer fra Myseriet: