MYSERIET: Hands of the Ripper (1971)

Det notoriske morderens hender har gått i arv…

Da hun var et lite barn, ble Anna vitne til at moren hennes ble brutalt myrdet av hennes far, bedre kjent i Londons gater som Jack the Ripper. Gjennom oppveksten sin, ble jenten en kasteball mellom mennesker som kunne fått en bikkje til å miste troen på eieren sin, samtidig som hun stadig plages av mareritt om hendelsen fra barndommen.

Ikke uventet henger vettet hennes veldig tynt an, og når fostermoren hennes, en skruppelløs spåkone som lever av å utnytte mennesker, selger henne som et sexleketøy til en av kundene sine, ryker endelig tråden.

De vonde minnene hennes ser ut til å trigges av glitrende ting, som setter henne i en morderisk transe hvor hennes fars ondskap skinner gjennom, og nåde dem som er i nærheten når det skjer.

Den aldrende gentlemannen Pritchard føler likevel sympati og kjærlighet for den stakkars jenten, og tar henne inn i hjemmet sitt for å forsøke å beskytte henne. Men, det er selvfølgelig ikke hun som trenger beskyttelse…

80Mads syns: Man vet som oftest hva man får med disse gamle Hammer-filmene. Artige små kostymedramaer om overnaturlige krefter og vesener, morsomme lavbudsjettseffekter, litt hud, og en castingliste hvor skjønnhet som oftest står noen hakk over skuespillertalent. Alt skvist gjennom et ekstremt britisk filter, selvsagt. Myes. Quite arousing, my good chap.

‘Hands of the Ripper’ krysser av det meste på listen, og den byr ikke på særlig mange overraskelser rent plottmessig. «En datter av en drapsmann vokser også opp til å bli en morder» er egentlig den oppsummeringen man trenger. Vel, foruten at hun av en eller annen grunn får sin fars fysiske hender når hun går i Ripper-modus…

Det som er denne filmens styrke er scenografien. Lyssetting, uvanlige kameravinkler og triks, og utallige små detaljer som gjør filmen så mye mer levende gjør den til sukkertøy for øynene til folk som bryr seg om slikt. Man merker virkelig at regissøren vet at en historie ikke bare fortelles gjennom manuset.

Det betyr selvsagt ikke at den faller flatt på alle andre måter heller, for selv om premisset er litt latterlig, er det likevel en god historie. Hovedrollene gjør en strålende jobb, og selv om filmen ikke er særlig gørrete, er den til tider veldig ubehagelig og forstyrrende på andre måter. Den er såpass god at den overgår flere av de større filmene med Christopher Lee og Peter Cushing, og det sier noe!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s