---

Den Sløve Øks

---

«Ingen kommer videre uten løyve fra baronen» sa vakten mens han øynet den kappekledde figuren og hennes tre følgesvenner med stor nysgjerrighet. Xina hadde gjort lurt i å dekke til sin blåsvarte hud, men hennes karakteristiske, gule øyne var det vanskelig å skjule, selv i tungt regn og mørke. Kanskje spesielt i mørket.

«Vi bringer bud fra Brunstall» sa hun, ord som spunnet av silke, og festet et hypnotiserende blikk på mannen på den andre siden av luken, som etter bekledningen å bedømme var kapteinen over vaktholdet. Han rynket på nesen og gjorde sitt beste for å bevare fatningen.

«Ingenting jeg har blitt gjort oppmerksom på” kremtet han bestemt, etter et øyeblikk av svunnen tunge.

«Selvsagt ikke, din pukkskalle! Man bruker ikke sendebud for å melde om andre sendebud, vel?» gryntet en langt mer grusete stemme, gjemt bak tjukke, røde skjeggfletter knyttet av med sølvbånd. En dverg. Kapteinen så igjen ut til å miste munn og mæle.

«Vi er sultne, tørst og bringer livsviktig informasjon til sjefen din. Jo lengre du venter, jo verre kommer konsekvensene til å bli for både deg og folket ditt, så se å slippe oss inn før jeg finner min egen vei over eller tvers gjennom!» brølte han og banket økseskaftet i bakken.

Kapteinen rygget straks bort fra porten og nikket til resten av vaktene, som gjorde seg klare for konfrontasjon. Etter noen sekunder begynte det å knake i det værbitte treverket, og den tilreisende kvartetten marsjerte inn og forbi dem før porten var halvveis åpen. Soldatene sto med hendene på skaftet, og fingret hjaltet nervøst.

«Hvor kan vi finne kost og losji?» forhørte en av de andre eventyrerne seg, en ekstravagant kledd mann med møysommelig trimmet ansiktshår, og den eneste som vaktene virket å noenlunde senke skuldrene ved. Han hadde en behagelig stemme og noe hjemlig ved seg, noe de to før ham ikke kunne skryte av. Den fjerde forble taus, en ung kvinne pakket inn i enkle, men eksotiske klær. Flere klikk hørtes idet våpnene fant sin plass tilbake i slirene.

«Det eneste huset med lys i vinduet» svarte kapteinen endelig. Under fakkelen kunne trollmannen se et magert, slitent ansikt gape mens det dro hese åndedrag. Han var tydelig syk, og mennene hans var knapt noe bedre; to bleke, unge gutter som umulig kunne være mer enn 15 år gamle, en dvergkvinne og en eldre mann som så ut til å ha kollapset mot muren, sovende eller død.

«Hva har skjedd her?» spurte Quirin, mer ut av nysgjerrighet enn ren sympati. Vakten ristet svakt på hodet, hvilte øynene og sukket tungt, lenge nok til at trollmannen mistenkte mannen for å ha sovnet, han også.

“Far?” hvisket den ene gutten og dro kapteinen i armen. Mannen skvatt og rettet seg opp.

«Jeg har ingen måte å vite noe om intensjonene deres, men om dere virkelig er her for å hjelpe, så er det baronen dere bør snakke med. Nå som dere er innenfor murene har dere ikke noe annet valg enn å bli her, uansett» svarte mannen, uten å forklare situasjonen videre.

«Det høres ut som en trussel» brummet Gnarg og grep om øksen igjen.

«På ingen måte, mester dverg. Vi er ingen fare for deg, uansett om vi vil dere vondt eller ei» sa mannen og løftet hånden i en fredelig gest. «Byen vår er overkommet av sykdom, og baronen har nektet tilreisende adgang, og innbyggerne fra å forlate byen».

«Hvorfor i svarte slapp dere oss inn, da?!» bjeffet dvergen.

«Dere insisterte» beklaget mannen, litt forvirret, «og jeg vil heller risikere reprimander fra baronen enn å risikere livene til mennene mine i unødvendig kamp. Jeg tviler heller ikke på at øksen din kunne gjort porten til flis, så nå står dere her”.

Han tok mot til seg og fortsatte med et forsøk på autoritet i stemmen. “…men, om dere ikke respekterer portforbudet fra nå av, har vi ikke annet valg enn å reise våpen mot dere. Sykdommen må ikke spre seg. Den er ond. Hugg oss ned og gjør ende på elendigheten vår, men ikke forlat byen, jeg ber dere».

Gnarg skulte rundt på følget sitt og de bekymrede ansiktene deres. Kell masserte kinnene sine og pirket innsiden av munnen med tungen i et ulært forsøk på å oppdage symptomer på en sykdom hun ikke visste noe om. Dvergens grep løsnet etterhvert, og han svingte øksen over på ryggen og sikret den. Vaktene pustet ut.

«Finn hvile og mat hos Torgar. Det er neppe av en standard som dere er vant til, men burde tilfredsstille hvem som helst etter en kveld i dette været» sa kapteinen og gikk tilbake til det lille vakthuset sammen med de andre. Han knuffet til det eldste medlemmet av militsen, som noe motvillig våknet til live og fulgte forfjamset etter.

«Jeg foreslår at vi gjør som han sier. Jeg kunne slukt en grick rå, jeg er så sulten! Baronen og hva enn som foregår her kan vente til i morgen» fortsatte dvergen, og snudde seg mot vertshuset uten å vente på hva de andre bestemte seg for.

«Hva med den viktige beskjeden vår?» spurte Kell, den unge munken, og kikket over på Xina. Mørkalven himlet med øynene og ristet på hodet, og fulgte etter Gnarg mot det eneste synlige bygget i natten. Munkens blikk gikk deretter over på Quirin, som bare heiset på skuldrene sine og smilte humørløst.

«Løgner har sine fordeler og ulemper” sa han og klappet henne på ryggen. De gikk mot vertshuset og kikket opp på et skjevt skilt stikkende ut fra husveggen, med graverte bokstaver og flass fra flere lag med maling:

«DEN SLØVE ØKS»

«Jeg er redd dette er vårt hjem inntil videre, men verre kunne det alltids vært, det vet du…» sa trollmannen, og de fortsatte inn i varmen.

Lokalet hadde minimal belysning, og de fleste bord og stoler sto tomme, foruten noen gamle drankere som satt og sang sine sorger inn i sine respektive krus. Bak disken sto en rund og tettbygd mann med en buskete bart og et forkle. Han satte fra seg glasset han pusset på, slang kluten over skulderen og så på de besøkende med et varsomt blikk.

«Dere er ikke herfra» konstaterte han, med et anstrengt forsøk på en vennlig tone. De andre stemmene stilnet samtidig, og til sammen seks innfødte vendte seg mot nykommerne.

«Vi trenger et sted å sove, og noe å stagge sulten med» forklarte Quirin.

«Og tørsten!» brøt dvergen inn.

Verten nikket forsiktig og forsvant inn på kjøkkenet uten videre samtale. Kort tid etter kom en ung, rødhåret kvinne ut med et langdrygt gjesp. Hun strakk ut armene og smattet, men frøs i sine spor da hun så de fremmede.

«Jøss, dere kommer langveisfra, uten tvil. Også en av fjellfolket, da!” utbrøt hun med et bredt smil. “Tilreisende har vi jo, men sjeldent folk i denne typen oppkledning» sa hun og rakk ut en hånd for å ta på kappen til Xina. Alven lente seg brått tilbake og stirret ned den unge kvinnen med et blikk som kommanderte stillhet.

«Øh, vel. Nok om det» mumlet hun mens hun trakk armen tilbake som om hun hadde stukket den i ildstedet og nettopp kjent flammene. «Jeg trodde ikke de slapp inn folk etter utbruddet. Hva kan vi hjelpe dere med?» spurte hun deretter og dro fram et stykke papir og en penn.

Gnarg hoppet opp på en krakk og kikket over bardisken, slikket seg om munnen og pekte på en tappetønne. «Se her, ja! Et krus, takk! Og mat!» sa han. Ikke siden turneringen i Brunstalls arena for noen uker tilbake hadde de andre sett et så bredt glis på dvergen, da kamplysten hadde glødet i øynene hans. De andre foretrakk å se ham oppspilt over mat og drikke framfor blodsutgytelse.

«Javisst!» utbrøt jenten og noterte. «Det er ethvert kjøkkens mål å kunne mette og tilfredsstille en sulten dverg» fortsatte hun, og Gnarg lo en rungende latter.

«Jeg skulle gjerne bedt deg spise med meg, men i kveld er jeg for sulten og trøtt til å underholde» sa han, og forsynte seg selv av drikken. Jenten noterte hvor mye.

«Bare gi oss hva enn som kommer fortest på bordet» sa trollmannen, og stakk hånden ned i lærtasken som hang fra beltet hans. «Hva skylder vi dere for middag, frokost og et rom for natten?». Jenten bak disken tenkte for et øyeblikk, men ble avbrutt av en annen stemme før hun rakk å svare.

«Ingenting» sa en av de eldre karene rundt bordet nærmest baren. «Dere er krigere, er dere ikke?» snøvlet han. «Så kanskje dere kan hjelpe oss å bli kvitt problemet vårt, siden baronen ikke ser ut til å ville løfte en finger». De andre mennene rundt bordet nikket og mumlet samstemmig.

«Kanskje du kan utdype?» spurte Quirin og snudde seg mot dem, da jenten la hånden på skulderen hans og ristet på hodet.

«Ikke hør på dem. De er beruset, bitter og sorgtung. Med rette, riktignok. De har sine egne elskede som ligger syke, men jeg tror de fokuserer sinnet sitt hvor det ikke fortjenes» sa hun, og rettet for et lite sekund oppmerksomheten mot mørkalven. Hun lente seg inn og hvisket til henne «Jeg ville holdt hetten på til du kommer opp på rommet ditt, hvis jeg var deg».

Resten av gjestene forlot vertshuset kort tid etter, og eventyrerne fikk middagen sin på bordet. Saltet svin, brød og smør. Det var enkel, men mettende kost, og ble tatt imot med stor entusiasme.

Hver av dem tenkte på hvor veien gikk videre herfra, og selv om de prioriterte å spise framfor å diskutere, konkluderte de alle med at første steg var å møte med baronen, som hittil hadde blitt nevnt av alle de hadde truffet på.

Ute på kjøkkenet nynnet verten halvhjertet på en sang mens han vasket og ryddet. Datteren hans kom ut og la en stokk over døren, slukket lampene i vinduet og kom bort til gruppens bord.

«Du kan vise deg nå, hvis du vil» smilte hun, og Xina løsnet med en gang på kragen og vrengte av seg hele kappen med et pes. Den unge jenten tok et steg tilbake og betraktet den fremmede med store øyne før hun klarte å fortsette.

«Dere må unnskylde folket mitt. De er i sorg og panikk, og ser etter noen å skylde på. Det er egentlig ingen som vet hva som foregår, annet enn at nesten hele bygden har blitt syk i løpet av den siste uken, og det er ikke mange som tror på tilfeldigheter lenger» sa hun, og satte seg ned på en ledig stol.

«Du og din far ser friske ut» bemerket Kell etter å ha dyttet fra seg fatet sitt. Kommentaren var kun ment som en observasjon, men jenten så dypt fornærmet ut.

«Min mor er en av dem som ligger for døden oppe i kapellet, så hvis du antyder at vi har blitt spart-» svarte jenten, men stoppet midtveis i setningen og trakk et dypt pust gjennom nesen. I det samme øyeblikket kom Torgar ut fra kjøkkenet og bort til dem. Han la hendene på skuldrene hennes og kysset datteren sin på hodet.

«Vi trenger alle søvn. La meg vise dere til rommene deres» sa han og gikk mot trappen. De andre reiste seg sammen med ham, men den unge kvinnen trakk til seg Xina før hun rakk å forlate bordet.

«Jeg vet hva du er» hvisket hun, men selv om den kombinasjonen av ord vanligvis betydde nærstående fare, oppfattet ikke alven det som en trussel. Ikke kommende fra denne jenten. Hun var bare ung og oppspilt, antok hun, sikkert ikke mer enn 20 år gammel.

«Hva ga meg bort?» spurte Xina.

«Ørene dine» gliste jenten. «Eller hornene. Jeg var ikke helt sikker på hva det var før du fjernet hetten, men ingen av delene hadde falt i god jord med noen av innbyggerne her, er jeg redd. Vi er ikke like vant med å omgås andre raser, slik som oppe i storbyen. Her stoler de ikke på andre enn seg selv».

«Og du?» spurte mørkalven, kortfattet som alltid.

«Tuller du? I en trøtt by som dette er det en fryd å møte nye og eksotiske mennesker! Og dverger, og alver, selvsagt» sa hun opprømt og med en nervøs latter.

«Vel, takk for et sjeldent tilfelle av gjestfrihet. Mitt navn er Xina» sa hun og strakk ut hånden sin. Hun var ikke særlig kjent med høfligheter, men hadde vært lenge nok sammen med de andre til å observere det grunnleggende. Omtanke hadde hun lært fra Kell, og Quirin var alltid opptatt av etikette, ikke at det ikke fantes i undermørket. Dvergen… hadde andre kvaliteter.

Jenten tok hånden hennes og bøyde hodet.

«Eile» sa hun.

«Eile» gjentok Xina, uttrykksløst, men velment, og fulgte etter de andre.

«Forresten!» ropte jenten. «Jeg kan komme opp på rommet med frokosten din i morgen tidlig. Hvis du ikke vil risikere å bli sett, mener jeg». Alven vurderte tilbudet for et øyeblikk, nikket takknemlig, og fortsatte opp trappene.

«Vi har vanligvis fullt hus til enhver tid, så på sett og vis er dere heldige, i det at jeg har et eget rom ledig til hver og en av dere» sa Torgar, såpass høylydt at det virket som om han ikke hadde andre beboere å ta hensyn til. Han åpnet døren til det første rommet for inspeksjon, og dvergen stred forbi de andre og fant seg straks til rette.

«Men, hør. Folk kommer tilbake her i morgen, og, vel…» sa han og dro seg i barten. «Min datter er en god menneskekjenner, og jeg stoler på henne, men det er ikke mange her som er like åpen til sinns. Hvis du kan bruke bakveien, og gjerne dekke deg til…» sa han, litt skjemt, og hintet til Xina.

«Vi søker ut baronen ved daggry» sa trollmannen, og fikk et godkjennende nikk fra både alven og verten. «Vi kommer nok ikke til å oppholde hos her lengre enn vi har behov for. Ingenting vondt ment mot familien din eller etablissementet, selvsagt». Quirin var en veltalt mann, og Torgar så fornøyd ut, så mye som en sliten og bekymret mann kan.

Resten av gruppen fant deretter sine egne rom. Kell tok det siste, i enden av gangen. Hun lukket døren og satte seg på sengen med bena i kors, rotet rundt i sekken sin en liten stund og dro fram en sammensnørt tøypose med en sterk duft. Deretter flyttet hun seg over til vinduet, åpnet det, og begynte å stappe innholdet i posen oppi en trepipe hun også hadde fisket fram.

Hun tok noen trekk av urtene mens hun nøt kulden som stakk henne i kinnene, og prøvde å finne kjente omgivelser ute i mørket, men hun var allerede kommet flere ukers reise bort fra tempelet nå. Hun kikket istedet opp mot skylaget mens røyk sev ut av munnviken hennes, på de få hullene hvor stjerner skimtet gjennom. Eventyrlysten som først hadde sendt henne ut i verden var på sitt laveste hittil.

Til tross for hjemlengselen fant hun etterhvert ro. Gruppen hadde i det minste tak over hodet nå, en varm seng og trygge nok omgivelser, ting som sjeldent var en selvfølge. Quirin hadde rett; det kunne absolutt vært verre. Hun dinglet den ene foten ut vinduskarmen og smilte, og var for bekvem og trøtt til å legge merke til skikkelsene som beveget seg lydløst i gaten nedenfor…

FORTSETTELSE FØLGER